Noe mer amerikansk enn et county fair er vel vanskelig å finne. Med sine corndogs, skjønnhetsdronninger og stråtyggende cowboyer. På mange av disse kan man også finne et annet erkeamerikansk fenomen – Demolition Derby. Tøffere blir det ikke!

Last man standing

For noe som i utgangspunktet kan virke så enkelt som en konkurranse hvor fem eller flere biler skal kollidere til kun en er kjørbar, så er underholdningsverdien veldig stor. Med Det er noe amerikansk over det å arrangere en konkurranse som stort sett dreier seg om noe så spektakulært og tilsynelatende unødvendig. Men du, så gøy!

Et demolition derby er åpent for de aller fleste, men også i denne sporten kommer man langt med litt strategi, rutine og riktig utstyr. Da motorrommet er det mest sårbare punktet i slike løp så velger mange å kun kollidere i revers. Slik beskyttes motoren, og sjansene for seier øker. Ikke benyttes typiske racing sportsbiler heller, men stødige og robuste sedaner og stasjonsvogner, gjerne fra 60- og 70-tallet, da amerikanske biler ble konstruert med noe som kan minne om støpejern.

Reglene for et demolition derby kan variere, men i all hovedsak er vinneren den siste som står igjen med en bil som kan kjøre bort for egen maskin. Alt fra fem til mange deltar, avhengig av banestørrelse, og det er som oftest det som er av nedskrevne regler. Som i all bilsport så er det en viss risiko forbundet, og selv om skader kan oppstå så hører det til unntakene. Banene det konkurreres på er som regel grus, sand eller gress som er dynket i vann for å hindre bilene i å komme opp i for stor fart. På denne måten unngås det for harde sammenstøt som igjen fører til mindre risiko for skader på sjåfør og lengre kamper.

Amerikanerne kan underholdning og de kan konkurrere. Da sier det seg selv at det skal finnes en sport hvor biler er gladiatorer og den sterkeste står alene igjen!